Beskrivelse av behandlingsprogrammet ideologi/verdigrunnlag – grunnsyn på rus og avhengighet

2.1.2.BESKRIVELSE AV BEHANDLINGSPROGRAMMET
Ideologi/verdigrunnlag – grunnsyn på rus og avhengighet

Ideologisk og faglig har Stiftelsen Renåvangen siden 1987 valgt å organisere virksomheten etter prinsippene i et hierarkisk strukturert terapeutisk samfunn (TS). Et TS gir muligheter for en unik psykososial tilnærming. Konseptet er ikke knyttet til et bestemt livssyn, men humanistiske tradisjoner er sentrale. Det brukes terapeutiske metoder og teknikker fra mange ulike retninger. Endringsfokusert rådgivning, løsningsfokusert terapi, narrativ tilnærming, kognitiv teori, sosial læringsteori og psykodynamisk tenkning er sentrale retninger.

Renåvangen er livssynsnøytralt, men ikke verdinøytralt. Tvert imot at det er viktig å formidle verdier, samtidig som man er opptatt av den enkeltes forutsetninger og mulighet for å ta egne valg for seg og sitt liv.
Fokus er rusavhengighet som en sosial og psykologisk lidelse. Dette betyr ikke at det ikke anerkjennes biologiske eller genetiske faktorer i forståelse av avhengighet, men at dette er en begrenset forklaringsmodell som ikke gir tilstrekkelig forståelse for en kompleks problematikk.
Det er Renåvangens oppfatning at rusmiddelavhengighet oppstår og har en funksjon i en sosial sammenheng. Avhengighet involverer hele personligheten, vedkommendes virkelighetsoppfatning og forholdet til andre mennesker. Endrings- og utviklingsprosesser foregår i samspill med andre og ved å fokusere på den enkeltes evner, ressurser og muligheter.
Med rusmiddelavhengig mener Renåvangen et menneske som har et fysisk og psykisk avhengighetsforhold til rusmidler som fungerer på en slik måte at hverdagen ikke mestres uten bruk av rusmidler. Behandling forstås som en endringsprosess vekk fra en hverdag med rusmidler til en kulturell og sosial tilværelse uten rusmiddelavhengighet. Med rusmiddelavhengighet forstås bruk av illegale og legale rusmidler/medikamenter for å oppnå ruseffekter nødvendige for å mestre hverdagen.
Rusmiddelavhengighet gir skadevirkninger utover den enkelte pasient ved at familie, nettverk og samfunn blir berørt. Avhengighetsproblematikk er kompleks og behandlingen må ha fokus på alle sider ved pasientens liv. Det blir derfor viktig å ha et bredt spekter av tilnærminger og metoder for å kunne ha en helhetlig tilnærming til den enkelte pasient og pasientens omgivelser.
Målgruppe

Renåvangens målgruppe er voksne rusmiddelavhengige av begge kjønn. Med dette menes fra ca. 20 år og oppover. Gjennomsnittsalder de siste årene har ligget mellom 32 og 34 år. Tilbudet omfatter både enslige og par. Par kan allikevel ikke forvente å ha inntak på samme tid. Den enkelte pasient kan ha en kortere eller lengre avhengighetshistorie, men det må foreligge et definert behandlingsbehov som skal strekke seg over tid. Pasientene har gjerne et blandingsmisbruk av flere rusmidler som narkotiske stoffer, alkohol og medikamenter.

Renåvangen gir også behandlingstilbud til pasienter under soning etter Straffegjennomføringsloven § 12.

Gruppen kan ha psykiske lidelser som angst, depresjon eller ulike personlighetsforstyrrelser. I utgangspunktet er pasientene ikke så fysisk eller psykisk syke at de har behov for omfattende pleie-, omsorgs- eller skjermingstiltak. Pasientene må ha forutsetninger for å delta i et miljøterapeutisk gruppebasert behandlingsprogram.

Behandlingsprogrammet går normalt over ett år, men individuelle forutsetninger gjør at dette kan tillempes både noe kortere og lengre dersom det vurderes som hensiktsmessig i forhold til definert behandlingsbehov.
Målsettinger for behandlingen defineres gjennom behandlingsmål og individuell plan (IP) for den enkelte pasient. Individuelle forutsetninger, ønsker og behov samt pasientens subjektive oppfatning av endring og mestringsevne spiller inn. Generelt er målsettingen mestring av hverdagen uten avhengighet av rusmidler. Dette innebærer blant annet ordnet økonomi i form av lønn eller ytelser fra NAV, og oversikt og plan i forhold til nedbetaling av gjeld. Etablert kontakt med rusfritt nettverk, herunder egen familie og deltakelse i sosiale aktiviteter. Nødvendig medisinsk hjelp og tannbehandling skal være gjennomført eller sørget for videreført.

Omfang, hovedinnhold, struktur og hvordan verdigrunnlag gjenspeiler seg

Hovedinnholdet i behandlingsprogrammet er deltagelse i et strukturert, gruppebasert behandlingsmiljø. Dette er systematisk og gjennomtenkt i forhold til tilretteleggelse av psykologiske, sosiale og materielle betingelser. Det er lagt til rette med tanke på å skape endringsprosesser i forhold til definerte behandlingsmål for den enkelte pasient og fellesskapet. Gjennom erfaringer i dette fellesskapet utvikler den enkelte sosial kompetanse og mestringsevne på de livsområder pasienten i samarbeid med henvisende instans, ansatte og øvrige pasienter kommer frem til at hun/han må endre. I tillegg bearbeider pasienten sin historie, prøver ut nye handlingsstrategier og legger planer for fremtiden.

Det tilstrebes å ha kontinuerlig fokus på skadelig bruk av rusmidler innenfor et strukturert behandlingsmiljø som er tydelig og begripelig for pasienten og som varer over tid.

Strukturen

Renåvangen er bygd opp omkring en spesiell organisering, kalt strukturen. Hovedmålet med strukturen er å aktivisere pasientenes egne ressurser i egen behandling gjennom å overføre ansvar, oppgaver og beslutningsmyndighet til den enkelte pasient. Dette gjøres i takt med den enkelte pasients utvikling og vekst. Stab (miljøterapeuter og miljøarbeidere) er aktive i forhold til råd og veiledning, og har ansvar for at behandlingsinnholdet tilfredsstiller faglige og etiske standarder.

Det miljøterapeutiske arbeidet er blant annet definert som arbeid i arbeidsgrupper og handler i stor grad om å trene på daglige aktiviteter der det er tilrettelagt for kognitiv adferdsendring, impulskontroll, trening og mestring i ulike roller og posisjoner der fokus i stor grad handler om den enkelte i samspill med omgivelsene. Det tilstrebes aktiv deltakelse i forhold til fysisk og sosialt miljø.

Renåvangens TS innebærer at pasienten selv har et aktivt ansvar i forhold til egen endringsprosess, og et medansvar for andres endringsprosess. Det betyr at pasienten etter hvert gis et reelt ansvar for driften av TS i forhold til den enkeltes utvikling. Dette gjenspeiles i Renåvangens organisasjonsstruktur, hvor pasientene er en integrert del av den helhetlige organisasjonen.

Alle arbeidsgruppene er bemannet med pasienter. De har fått oppgavene etter søknad, eller tildeling. Posisjoner og ansvarsområder rullerer, slik at alle får erfaringer fra de ulike rollene i arbeidsgruppene. Arbeidsgruppene og reaksjoner knyttet til samspillet i gruppene er en viktig del av innholdet og strukturen i behandlingstilbudet.

For alle gruppene handler det om å utvikle et bevisst forhold til sitt umiddelbare miljø, både det fysiske, det psykososiale og relasjonelle. Gruppemedlemmene skal stimuleres til aktivt å ta ansvar for utvikling og vedlikehold av dette miljøet.

Resepsjonen

Resepsjonen er sentral i det terapeutiske samfunnet. Resepsjonen er bemannet med pasienter i C-fasen. Den har ansvaret for at programmet går som planlagt, at alle arbeidsgruppene fungerer. De ansvarlige i resepsjonen skal til enhver tid vite hvor alle pasienter befinner seg og ha oversikt over miljøets følelsesmessige og praktiske status, praktisk drift av Renåvangen, transportbehov, besøk hos tannlege og lignende. Resepsjonen er ledet av gruppeleder i tillegg til en følelsesmessig ansvarlig- og en praktisk ansvarlig assistent.

Kjøkkengruppen

Kjøkkengruppens ansvar dekker planlegging og gjennomføring av all matlaging, matinnkjøp og kosthold. Det gis opplæring i hygiene, ernæring og kosthold, og tilberedning av mat. Det innarbeides tradisjoner hvor det markeres forskjeller på hverdager, helger og andre anledninger.

Innegruppen

Innegruppen har ansvar for renhold og orden. Det gis opplæring i renhold og hvilke standarder som gjelder for renhold. Det vektlegges at pasientene også har innflytelse på innemiljøets praktiske og estetiske utforming.

Utegruppen

Utegruppen har ansvar for enklere vedlikehold av Renåvangens anlegg og friarealer. Dette innebærer maling, rydding, beplantning, gressklipping etc. Også her skal beboernes innflytelse over praktisk og estetisk utforming gjøres gjeldende.

Gruppelederansvar

Gruppeleder har ansvar for å planlegge gruppas virksomhet, hun eller han skal ha oversikt over behov for opplæring og nødvendig utstyr. Gruppeleder har også ansvar for at gruppens medlemmer er deltagere og at de rapporterer følelsesmessig og praktisk status til resepsjon. Ansvaret får man først når man er i C - fasen.

Metoder i strukturen

Fellesskapet mellom pasientene og mellom pasienter og stab er det bærende element i behandlingen. Endringsprosesser som den enkelt må gjennomføre ses på først og fremst som en endring som skjer i en interaksjon mellom enkeltindivider, den enkelte og gruppa, samt gruppene i mellom.
De ansattes rolle er å tilføre og synliggjøre ressurser, og koordinere den enkeltes prosess gjennom endringsarbeidet. Behandlerne skal sørge for at nivået på utfordringer, ansvar og omsorg er tilstrekkelig høyt/lavt til enhver tid. I tillegg skal behandlerne stå for endringsarbeidets langsiktige mål og kontinuitet.

Reaksjoner

I strukturen er det tydelige reaksjonsmønstre på alle forhold som oppstår. Med dette menes alt fra rusmiddelbruk, til det å gi aktiv støtte til andre pasienter, og redegjøre og reflektere over holdninger, valg og handlinger. Renåvangen har valgt å la pasientene skrifteliggjøre svar på reaksjoner i rapportform. Gevinsten ved dette er flere. For det første kan pasienten bevisstgjøres gjennom å reflektere aktivt over et bestemt forhold. Selve refleksjonsprosessen kan også fremstå tydeligere for pasienten gjennom å nedfelle forholdet skriftlig. Videre er en skriftlig tilbakemelding langt mer forpliktende enn en muntlig forsikring. For staben er rapporter en viktig informasjonskilde. De gir mulighet til å utforme tilrettelagte tiltak for den enkelte, basert på pasientens egne ord og tanker om bestemte forhold. I tillegg får pasienten øvelse i å formulere seg skriftlig, og å sette ord på tanker og følelser.
Tanken er hele tiden å være i et system som gir den enkelte kontinuerlige tilbakemelding, på ulike nivåer og dimensjoner i tilværelsen, fra andre i sammen system.
Reaksjonsmønsteret, eller tilbakemeldingssystemet i strukturen er fastlagt:

Man pålegges å skrive en rapport om hva man gjorde (de faktiske forhold), hvordan man tenkte, hva som var hensikten, og eventuelt hvordan man ønsker å forholde seg til tilsvarende forhold i fremtiden.

1. 
   Rapporten leveres inn i strukturen og vurderes av leddene oppover i strukturen til den som har beslutningsmyndighet i vedkommende tilfelle. Leddet under anbefaler reaksjon
   
2. 
   Man får en reaksjon som kan bestå av følgende:
   

• 
  Offentlig tilbakemelding, enten positiv eller negativ
  
• 
  Bordoppgave
  
• 
  Utviklingsoppgave
  

Offentlige tilbakemeldinger

Offentlige tilbakemeldinger gis av resepsjonen eller stab. Reaksjonen brukes for å bekrefte en positiv eller negativ utvikling på et tidlig stadium. Tilbakemeldingen gis for at pasienten skal bevisstgjøres hvis han/hun eksempelvis viser en passiv holdning til strukturen og sin egen utvikling. Offentlig tilbakemelding skjer ved resepsjonen.

Bordoppgave

Bordoppgave foreslås av stab, resepsjonen eller gruppeledere og gis av resepsjonen. Bordoppgaven brukes hvis gjentatte offentlige tilbakemeldinger ikke gir endring. Bordoppgaven kan først gis som en større rapport for å gi mulighet for egenanalyse av endringsprosessen, og hvordan man vurderer egen fremgang. Deretter lager resepsjon eller stab et kort konsentrat som leses høyt av vedkommende ved måltider inntil man har endret de områder som skulle endres, for eksempel begynt å stå opp tidsnok eller lignende. Bordoppgaven kan også være positivt formulert for å tydeliggjøre forhold pasienten nå mestrer.
Utviklingsoppgave (UO)

Foreslås av gruppeleder i resepsjonen eller stab, eller etter søknad fra pasienten selv. Utviklingsoppgaven gis av stab, som setter opp mål for oppgaven og gir en beskrivelse av den. UO iverksettes når ovennevnte reaksjoner er utilstrekkelige, når man står fast i behandlingsprosessen eller har behov for å arbeide med særlige områder eller tema. Kanskje særlig for å gi den enkelte en sterkere følelsesmessig utfordring på kort sikt og mulighet til å arbeide med sentrale områder i eget endringsarbeid. UO består av en arbeidsoppgave, og en tenkeoppgave. I tillegg blir man satt utenfor det vanlige fellesskapet, spiser ved eget bord, og kontakt med andre pasienter i perioden minimaliseres, varighet etter behov. Under UO-perioden får man løpende rådgivning fra stab to ganger om dagen. Rådgivningen skal handle om oppgavene man har fått, og særlig være omsorgsrettet. Pasient fra C-fasen følger opp vedkommende på utviklingsoppgave ved måltider, pauser osv.

Søknadssystemet

Som nevnt har Renåvangen utviklet et system basert på skriftlighet. Dette innebærer også at pasientene søker skriftlig på alle ting de ønsker å oppnå i strukturen.

Alle søknader leveres nærmeste beboer over i strukturen. Assistent og gruppeleder skriver sin uttalelse og søknader leveres videre til resepsjon. Gruppeleder i resepsjonen skriver en egen uttalelse før søknaden eventuelt leveres videre til stab.

Hensikten med søknadssystemet er flere. Blant annet gir det pasientene utfordringer og muligheter i forhold til å planlegge og strukturere hverdagen. Det gjør samhandling mellom de enkelte aktørene mer forpliktende, og gjør kommunikasjonen mellom pasientene i systemet, og mellom pasienter og stab mer oversiktlig og tydelig. For pasienter med begrenset evne til behovsutsettelse, gir det god mulighet til å utvikle en bedret impulskontroll.

Ukeprogrammet

Målet med ukeprogrammet er å organisere og strukturere uka slik at den blir mest mulig forutsigbart og at det tilrettelegges for et sosialt, trygt terapeutisk miljø som vanskeliggjør bruk av dysfunksjonelle løsningsstrategier. Dysfunksjonelle strategier kan eksempelvis være rusmiddelbruk, vold, unngåelse, manglende døgnrytme eller struktur. Ukeprogrammet skal legge til rette for alternative løsningsstrategier.

Uka er lagt opp med fire hovedelementer:

1. 
   Arbeidsgrupper
   
2. 
   Gruppemøter og terapeutiske grupper
   
3. 
   Sosiale og kulturelle aktiviteter
   
4. 
   Idrettsaktiviteter og friluftsliv
   
5. 
   Egenaktivitet
   

1. 
   Arbeidsgruppene har som nevnt over en viktig funksjon i forhold til å ta ansvar for det psykososiale og praktiske miljø man befinner seg i. Også samspillet aktørene imellom og det å se seg selv i samhandling med andre er viktige elementer. Andre viktige aspekter er å trene på å kunne ivareta oppgaver og forpliktelser, også når man har det vanskelig, så vel som trening i å delta sosialt i et miljø.
   

2. 
   Gruppemøter og terapeutiske grupper skal ivareta og fremme individuell utvikling i henhold til de områder pasienten har ønske om å arbeide med. Grunnleggende livstema og følelser bearbeides for at deltakerne skal få bedre selvinnsikt, endre destruktive handlingsmønstre slik at de blir bedre rustet til å etablere meningsfulle relasjoner.
   

3. 
   Sosiale og kulturelle aktiviteter foregår på Renåvangen så vel som andre steder. Hensikten er å gi den enkelte trening i og muligheter for å utvikle og utvide sine sosiale ferdigheter. Målet er å etablere et sosialt nettverk. Deltagelsen i et sosialt og kulturelt liv utenfor institusjonen er tenkt å gi pasienten innspill på hvordan den enkelte kan dekke sine åndelige og eksistensielle behov etter institusjonsoppholdet. I tillegg gir det muligheter for å kunne identifisere seg med og trene på det samfunnet man ønsker å kunne bli en del av. Sosiale og kulturelle aktiviteter er også betydningsfulle som rekreasjon og fornøyelser.
   

4. 
   Idrettsaktiviteter og friluftsliv tar sikte på å fremme pasientenes fysiske helse, men også på å utvikle samhørighet og fellesskapet i gruppen. For den enkelte er det også tenkt som rekreasjon, som opplevelse og som en mulig fremtidig fritidsaktivitet i livet utenfor institusjonen. Alle slike aktiviteter tar hensyn til den enkeltes begrensninger, muligheter og ferdigheter. Erfaringer man får gjennom friluftslivsprogrammet på Renåvangen strekker seg fra å leve primitivt og bo tett, til å oppleve og å få kunnskap og erfaringer om naturen som ressurs og rekreasjonssted. Det skal øves på tålmodighet, hygiene, planlegging, ansvar, orienteringssans, kart og kompass og førstehjelp osv. Videre får man erfaring med å planlegge turer, kost og utstyr til et alminnelig friluftsliv.
   

5. 
   Egenaktivitet er fast innslag i ukeprogrammet og kan defineres som fritid eller aktivitet utenfor institusjonen som ikke berører behandlingsprogrammet. Det er ikke stilt krav til innhold annet enn at den enkelte definerer hva slags aktivitet som bedrives. Det bestrebes også at den enkelte pasient skal ha en sosial aktivitet i uka utenfor institusjonen.
   

Tidsrommet mandag - fredag organiseres etter de samme hovedelementer i programmet. Det starter kl. 07.10, og avsluttes kl. 21.30. Fredag markeres skiftet til helgeprogrammet med ukeavslutning for pasientene. Helgene er organisert etter temaer; familiebesøkshelg, kulturhelg, friluftslivshelg og TS-helg.

Resepsjonen har ansvaret for helgeprogrammet, utflukter samt sosiale og kulturelle aktiviteter. På årsbasis stykkes også programmet opp av temauker hvor det på ulike måter belyses temaer som samliv, kjønnsrolleproblematikk, vold og aggresjon eller det gis opplæring i dagliglivets alminnelige aktiviteter. I tillegg kommer faste turer og mer improviserte utflukter. I temaukene benyttes både interne og eksterne ressurser.

GRUPPER

På Renåvangen legges det stor vekt på det løpende gruppearbeidet. Foruten fasegruppene deltar den enkelte beboer i fra 3-8 ulike stabsledede grupper hver uke.
Storgruppe

Det å leve i et terapeutisk samfunn skaper følelser, både positive og negative. Strukturen gir lite rom for å ta opp disse følelsene og reaksjonene i det øyeblikket de oppstår. Den enkelte kan ikke la sine impulser styre sine reaksjoner. I stedet må reaksjonene ”spares” til storgruppen. Storgruppen er altså en gruppe som både skal ivareta den enkelte, samtidig som den enkelte skal trene på å styre sine impulser. Der kan også konflikter i forhold til andre deltakere i strukturen komme til syne. Gruppen gir et godt bilde på hvordan beboerfellesskapet fungerer på flere nivåer. Dette hjelper staben med å ha oversikt over konflikt- og omsorgsnivået i strukturen, for å iverksette eventuelle miljøterapeutiske tiltak.

Storgruppen ledes av stab, og avholdes to ganger pr uke. I sammenheng med storgruppen er det et følelappsystem. Det fungerer slik at hvis det oppstår situasjoner/konflikter på huset som en beboer har behov for å ta opp, eller hvis man vil si noe om sin egen situasjon, skriver man en lapp og legger dette i en postkasse kalt ”følekassa.” Disse følelappene blir lest av stab som leder gruppen, og danner grunnlaget for temaer i gruppen eller gir stab en indikasjon på hva pasientgruppen er opptatt av. A-fasen deltar ikke i storgruppen.
Daglig Leders Time

Månedlig møte mellom daglig leder og alle pasienter ved institusjonen der brukermedvirkning er sentral. Her er det mulighet for direkte dialog mellom leder og pasienter. Den enkelte kan oppleve seg sett og møtt. Han/hun har mulighet til å ta opp temaer som opptar vedkommende og gi positive eller negative tilbakemeldinger til staben og ta opp forhold rundt driften. Daglig leder gis innsikt i det daglige virket i TS gjennom dette møtet og pasientene får mulighet til å påvirke og endre praksis.

Undervisning

Det avholdes undervisning en time i uka gjennom hele året. Undervisningen ledes av stab. Her tas det opp ulike tema for å gi den enkelte innsikt i, og forståelse av, egne og medpasienters endringsprosesser, og det terapeutiske samfunnets virkemidler.

Økonomi

I forhold til økonomi gis individuell bistand etter behov. I løpet av C-fasen skal beboer ha oversikt over gjeld og egen økonomi, eventuelt etablert nedbetalingsordninger, eller søkt om gjeldssanering. Pasientene skal også ha søkt arbeidsavklaringspenger (AAP) eller lignende med tanke på sysselsetting og økonomi i etableringsfasen.

Økonomiarbeidet tar sikte på at den enkelte pasient tilegner seg kunnskap om personlig økonomi og et vanlig husholdningsregnskap, og rydder opp i gjeldsforhold slik at pasienten har en ordnet økonomi ved utskrivning. Dette søkes oppnådd ved at den enkelte fører regnskap og setter opp budsjett for personlig forbruk, skaffer oversikt over gjeldsbyrde og kontakter kreditorer for å oppnå nedbetalingsordninger og eventuell sletting av gjeld.
Manns- og kvinnegruppe

Disse gruppene er kjønnsdelte har som hovedmål å skape tilhørighet i et kvinne- eller mannsfellesskap, der trygghet og tillit muliggjør selvpresentasjon, holdningsendring og at den enkelte får mulighet til å utvikle et positivt bilde til seg selv som kvinne/mann. Gruppene er stabsledet og kan i likhet med temauker forsterkes med eksterne ressurser. Gruppen tar opp ulike temaer som stil, språk, kommunikasjon, likestilling, skyld, trygghet, kropp, seksualitet, prostitusjon og kjønnsroller.

Foreldregruppe

Denne gruppen er for pasienter som har en foreldrefunksjon, enten gjennom å ha egne barn eller ha et bonusforelderansvar. Gruppen tar opp viktig tema rundt det å ha et foreldreansvar, samt hva som er viktig i barns oppvekst. IS-5/2010 "Barn som pårørende" ligger som grunnlag for tema i disse gruppene. Her får pasientene utveksle erfaringer på det å ha foreldreansvar, samt at man kan få råd og veiledning i konkrete problemstillinger.

Andre grupper

Det kan være aktuelt å opprette andre grupper for å arbeide med spesielle temaer, som i mindre grad berøres i de andre gruppene. Dette kan være grupper som tar for seg sorg og tapsopplevelser eller grupper for pasienter i parforhold som har behov for å arbeide med samlivsproblematikk.

Faseprogrammet

Faseprogrammet er laget for å splitte pasientenes hovedmål for oppholdet på Renåvangen opp i lettere oppnåelige delmål. Dette gjør det også enklere å utvikle handlingsprogrammer for den enkelte, samt evaluere den enkeltes utvikling gjennom programmet. Gjennom faseovergang tydeliggjøres den enkeltes utvikling og endring både for den enkelte beboer og for fellesskapet. Fasene er bygd opp fra A til E med ulike eksamener og rituelle handlinger mellom fasene. Fasene har bestemt varighet, men disse kan endres ut i fra individuelle behov.

A-fasen

Fasen er oppstart- og tilvenningsfasen til Renåvangens program. Å skrive seg inn ved en institusjon for å starte behandling av rusmiddelproblemer, vil av mange oppleves som en krise. Sentrale stikkord for A-fasen blir derfor omsorg, støtte og hjelp til å bli en del av det sosiale og behandlingsmessige fellesskapet. Samtidig må den enkelte lære strukturen og erfare at ting tar tid. A-fasen har fasemøter med stab tre ganger pr. uke og med inntaksleder/resepsjon hver kveld. Familie/nettverksarbeid, individuell plan og målsettinger starter her. A - fasen varer i 3 uker.

• 
  Fadderordning
  

A-fasinger får en fadder fra C-fasen som skal kunne gi individuell omsorg og veiledning gjennom faddersamtale. Fadderen beholder de gjennom B-fasen. Fadder har ansvar for å gi slik veiledning to ganger i uken av om lag en halv times varighet. Beboer kan be om ytterligere faddersamtaler, eller fadder tar selv initiativ til samtale om han/hun opplever det som nødvendig. Faddersamtalen er først og fremst omsorgsrettet, og skal fungere som et pustehull og kanal for individuelle samtaler om egen følelsesmessige utvikling. Til faddersamtalene brukes et eget skjema hvor hovedmomenter noteres. Resepsjonen har ansvar for at rådgivningstiden overholdes, og at fadder følger opp forpliktelsen sin.

• 
  Medisinsk behandling
  

Rusmiddelavhengige har ofte i lang tid neglisjert, eller ikke vært i stand til å ivareta egen helse. Feil- og underernæring og sykdommer knyttet til misbruket preger både psykisk og fysisk tilstand. Samtale og undersøkelse av lege gjøres i løpet av A-fasen. Tannbehandling vurderes og iverksettes.

B-fasen

Pasient og saksbehandler utarbeider en B-faseplan, som en del av IP, som inneholder pasientens viktigste mål i B-fasen. Målsettingene evalueres og endres i fasemøter og i ansvarsgruppmøter. Kartlegging av behandlingsbehov og ressurser er sentralt. Dette arbeidet foregår dels i fasegruppen, dels ved å jobbe i ulike roller i strukturen og å mestre perioder med ansvar og stress. Samtidig arbeides det med trening på å sette ord på behov og følelser, og å lære alternative problemløsningsmetoder. Dessuten skal den enkelte lære å se andres behov og yte omsorg og service overfor andre mennesker.
Det arbeides mye med å bearbeide en ruskulturell grunnstil og identifikasjon med rusmiljøer. Særlig ved diskusjoner om antrekk og ny innlæring av norske ord og begreper i forhold til egen historie. Renåvangen forsøker å gi gode opplevelser rundt friluftsliv og fysisk aktivitet. Treningsturer/permisjoner kan innvilges i slutten av B-fasen. B-fasepasienter kan også delta i sosiale aktiviteter i nærmiljøet.

Individuell plan er en sentral del av arbeidet.

Grunnleggende følelser og livstema bearbeides ved gjennomgang av livshistorie der oppgaven er å bedre deltakernes forståelse for å endre selvdestruktive måter å forholde seg på slik at mer meningsfulle relasjoner kan etableres.
Det motiveres for å ta imot tilbud om familieterapi både i forhold til beboere og familie i tillegg til det øvrige programmet på familiehelgene. B - fasen varer i ca 5 måneder.

C-fasen

Pasient og saksbehandler utarbeider en C-faseplan som inneholder pasientens viktigste mål i C-fasen. Basert på problemstillinger som er formulert i løpet av B-fasen arbeider gruppen med oppbygging av mestringstillit. Med utgangspunkt i kognitiv-atferdsmodifikasjon etableres nye mestringsstrategier i situasjoner som tidligere utløste rusadferd. Videre bearbeides den enkeltes følelsesmessige og sosiale problemer, og veien går via å styrke egne ressurser/positive sider til å utvikle et positivt selvbilde. I tillegg står den enkelte i ansvarsfulle og krevende jobber i strukturen. Pasienter i C-fasen skal også ha et fast kulturelt og sosialt engasjement i bygda.
Etableringsfasen planlegges, særlig med vekt på fremtidig arbeidsliv/skolegang og bosted. Pasienter i C-fasen har et medansvar for yngre beboeres følelsesmessige og praktiske behov, blant annet gjennom fadderansvar og gruppelederposisjon.
Samarbeid med lokalt hjelpeapparat blir sentralt i forbindelse med planlegging av utflytting.

I løpet av C-fasen er det mest vanlig at det søkes om arbeidsavklaringspenger, dersom dette ikke allerede er innvilget, dersom pasienten ikke skal ut i ordinært lønnet arbeid. Økonomi, bolig, sysselsetting og fritidsaktiviteter skal være avklart før utflytting. C - fasen varer i 6 måneder

• 
  Treningsturer
  

I løpet av oppholdet skal alle beboere ha gjennomført inntil fem dagspermisjoner og tre treningsturer.

Tur I går fra mandag – onsdag.

Tur II fra mandag - torsdag.

Begge turene inneholder besøk til familie og innsøkende instans/behandlerkontakter på hjemstedet.

Tur III går over en helg.
E-fase (Ettervernsfase)

Renåvangens har et opplegg for oppfølging av pasientene i inntil fem år etter gjennomført behandling. Oppfølgingen skjer ved samlinger 3-4 ganger pr. år i tillegg til telefonkontakt. Hvis nødvendig legger vi også opp til besøk på hjemstedet. E-fasen har også anledning til å komme til korte opphold, en til tre uker for å få kontroll over en eventuelt begynnende rusaktivitet.

Ansvarsgruppemøter

Renåvangen ønsker å avholdes ansvarsgruppemøter hver tredje måned. Individuell plan er sentral og det fremkommer der hvem som skal være deltakere i ansvarsgruppen. Mest vanlig er henvisende instans, ruskonsulent og NAV.

Ansvarsgruppen skal i størst mulig grad arbeide ut fra målet om å oppnå enighet rundt de prosesser som beboeren selv tar del i og planer etter utflytting. Individuell plan evalueres og eventuelt revideres. Behandlingsprogresjon angis gjennom Renåvangens behandlingsrapport. Renåvangen sørger for den praktiske driften av ansvarsgruppen og bistår med møteledelse, referat og behandlingsrapporter til alle gruppas møter.

For Renåvangen er det ønskelig at minst et av ansvarsgruppemøtene gjennomføres på institusjonen, da vi erfaringsvis ser at dette er viktig for pasientene. For ansvarsgrupper med lang reisevei har vi mulighet for å kunne gjennomføre de neste møtene via videokonferanse. Det siste møtet som blir avhold, og som er et såkalt overføringsmøte til kommunen der pasienten velger å bosette seg etter endt behandling, gjennomføres i ny hjemstedskommune.

Regler og rutiner

I terapeutiske samfunn er det tradisjonelt satt opp noen regler av absolutt karakter, og hoved- og husregler som det forventes at beboere respekterer, overholder og integrerer etter hvert som de beveger seg gjennom programmet. Renåvangens absolutter avviker noe fra andre terapeutiske samfunn, blant annet hva angår seksuelle forbindelser og rusepisoder.
Absolutter

• 
  Ingen fysisk vold
  

Hovedregler

• 
  Ingen rusmidler inkludert alkohol og intet brukerutstyr eller gjenstander relatert til rus
  
• 
  Ingen stjeling eller annen kriminalitet
  
• 
  Ingen vandalisme eller ødeleggelser av eiendom
  
• 
  Ingen illegale eller ulovlig anskaffede gjenstander, herunder kniver eller andre våpen
  
• 
  Ingen verbale eller nonverbale trusler om vold
  

Husregler

• 
  Aksept av autoritet
  
• 
  Punktlighet
  
• 
  Orden
  
• 
  Ordentlig utseende
  
• 
  Delta i behandlingsprogrammet
  
• 
  Impulskontroll
  

Absolutter

Den absolutte regel om vold innebærer umiddelbar bortvisning fra Renåvangens område dersom pasienter bryter reglen. Dette er helt nødvendig da tilstedeværelsen av vold som en mulighet, vil undergrave og desintegrere det terapeutiske miljøet.

Hovedregler

Hovedreglene er basert på en kodeks, strategier og atferd som hefter til ruskulturen og brudd på disse må i hovedsak gjøres til gjenstand for terapeutisk intervensjon.

Rusepisoder enten inne på institusjonen eller i forbindelse med permisjoner og treningsturer anses således som en del av pasientenes problemkompleks, og behandlings- og rehabiliteringsarbeidet må integrere denne delen av beboernes atferd så vel som å fokusere på den enkeltes indre liv, traumer og manglende eller inadekvate sosiale ferdigheter.
Gjentatte brudd på hovedregler kan likevel medføre utvisning, midlertidig eller permanent, fra institusjonen.
Husregler

Husreglene handler om de forventninger til atferd og utvikling av sosiale ferdigheter og mestringsstrategier som det er ønskelig at beboerne utvikler og tilegner seg i løpet av oppholdet. Dette er alle forhold som er overførbare i henhold til de normer og regler som er alminnelige i samfunnet utenfor institusjonen, selv om kravene nok kan være mer rigide innenfor institusjonen enn utenfor. Dette er likevel med på å tydeliggjøre at egen atferd og fremtreden utløser reaksjoner fra andre, og at dette igjen er bestemmende for graden av sosial integrasjon, og deltagelse i det rusfrie livet.

Renåvangen og seksualitet

Renåvangens syn på seksualitet og seksuelle forbindelser mellom pasienter er ikke nedfelt i regler. Vi anerkjenner våre pasienter som seksuelle vesener med seksuelle behov så vel som behov for nærhet og omsorg. Vi er klar over faren for retraumatisering av pasienter med prostitusjonserfaring og overgrepsproblematikk. Vi er også klar over problemstillinger knyttet til dannelsen av negative allianser, eller prostitusjon innenfor institusjonens vegger, om ikke av økonomisk grunner, men som overlevelsesstrategi. Vi ser likevel også på dette som deler av den enkeltes problemkompleks. Forhold til egen seksualitet, etablering og opprettholdelse av egne grenser så vel som å sette grenser for andre, følelser i forhold til forelskelser, overgrep og lignende, bearbeides individuelt og i grupper.

Vi kan ikke se at utskriving vil løse problemet, og kan heller ikke se at forbudet praktiseres med hell i andre TS, det er dessuten et brudd mot menneskerettighetene.

Avbrudd og kriser

Varslingsrutiner ved avbrudd

I pasientenes oppholds- og behandlingsavtaler fremkommer hvem som skal varsles i tillegg til henvisende instans, NAV og øvrig ansvarsgruppe ved avbrudd eller plutselig avreise.

Reisepengesøknad

For pasienter som ønsker å avslutte sitt behandlingsopphold før tiden, er det lagt inn en tre dagers periode, tre virkedager, hvor pasienten har anledning til å vurdere avbruddet, før det innvilges reisepenger. Ved innlevering av slik reisepengesøknad varsles henvisende instans, ansvarsgruppe og pårørende som nevnt i oppholds- og behandlingsavtale. I perioden forsøker stab og pasientfellesskapet å få pasienten til å reflektere over avbruddet og mulige konsekvenser, samt å motivere til fortsatt opphold.

Arbeidet med behandlingsplanen, innhold og evaluering

Ofte er behandlingsoppholdet en del av et større rehabiliteringsopplegg som innebærer flere elementer som uttrykkes i en tiltaks- eller behandlingsplan/individuell plan som er utarbeidet av sosial- eller helsetjenesten sammen med pasienten. Der slike planer foreligger forholder Renåvangen seg til de føringer som fremkommer i disse. I tillegg nedfeller Renåvangen, i samarbeid med pasient og eventuelt henvisende instans, behandlingsmål som pasienten ønsker å nå i de ulike fasene av oppholdet. Pasientens målsettinger kan eksempelvis handle om å bedre forholdet til egen familie, etablere/reetablere kontakt med rusfritt nettverk, utvikle ferdigheter på bestemte områder osv. Disse planene er nevnt under avsnitt over om de respektive fasegrupper. Planene evalueres suksessivt gjennom behandlingsrapporter som foreligger til hvert ansvarsgruppemøte.

Der det ikke foreligger individuell plan utarbeides dette i samarbeid med pasient, eventuell henviser og Renåvangen. Individuell plan brukes aktivt gjennom behandlingsoppholdet, og anses hos oss som en del av behandlingsplanen som evalueres i ansvarsgruppemøtene.
Evalueringen er basert på observasjoner og vurderinger som blant annet skrifteliggjøres gjennom behandlingsrapporter, fase-, miljø- og epikriser.

Eventuelle endringer i målsettinger drøftes kontinuerlig med saksbehandler eller faseleder underveis.

I Renåvangens behandlings- og oppholdsavtale som undertegnes av pasientene, og i Renåvangens avtale med henvisende instans, fremkommer også mål for oppholdet i tillegg til å legge føringer for hva som må være tilrettelagt før utskriving.
Pårørendearbeid

Som nevnt over er det familiebesøkshelg hver fjerde uke der familie og annet nettverk inviteres på besøk. Kontaktetablering mellom besøkende og ansatte, besøkende og pasienter og besøkende og besøkende vektlegges, likeså informasjon om Renåvangens ideologi og behandlingsopplegg. Dette skal gi familiemedlemmer mulighet til å forstå og å være delaktig i den endringsprosess som foregår. Programmet for helgene består av sosialt samvær, informasjons- og temamøter, med mulighet til å utveksle erfaringer om det å leve med rusmiddelavhengighet, og familieklubb.

Det motiveres for å ta imot tilbud om familieterapi både i forhold til pasienter og familie i tillegg til det øvrige programmet på familiehelgene.
Artikkelen under gir et innblikk i Renåvangens tenkning og arbeid i forhold til familieterapi og familiearbeid.
Familieterapi som hjelpemiddel i behandling av rusavhengige ved Stiftelsen Renåvangen. Noen erfaringer/ betraktninger fra familiehelgene.
Stiftelsen Renåvangen har arbeidet med rusmiddelavhengige innenfor sin nåværende modell

( hierarkisk, terapeutisk samfunn) siden 1987. Det har i dette arbeidet vist seg at den rusavhengiges familie spiller en sentral rolle. Dette er utfordringer Renåvangen har valgt å

forholde seg aktivt til. Hvis man lykkes med dette arbeidet kan familien bli en positiv og nødvendig ressurs i behandlingsopplegget, og dessuten være til god hjelp for de øvrige

familiemedlemmene. Den enkelte beboer arbeider individuelt med sin egen historie og

oppvekst under institusjonsoppholdet, men også gjennom å invitere den opprinnelige familien

til deltagelse i Renåvangens behandlingsprogram.
Jeg vil i det følgende komme med noen personlige erfaringer og betraktninger fra mitt arbeid

som familieterapeut under familiehelgene på Renåvangen. Det arrangeres familiehelg hver

fjerde helg. Ansvaret for gjennomføringen av familiehelgene deles mellom

beboersystemet/ strukturen, ansatte i vertskapsroller og familieterapeuter.
Som familieterapeut ved Stiftelsen Renåvangen har jeg møtt rusavhengige og deres familier

som forsøker å endre en livsstil preget av rusmiddelavhengighet og å kvitte seg med sine

avhengighetsskapende vaner. Familien gis gjennom familieterapi mulighet til å bearbeide

erfaringer fra deres tidligere familieliv. Dette vurderes som nyttig i fht de forandringer av

tanke- og atferdsmønster som beboer og familiemedlemmer står overfor når misbruket

opphører. Ved besøkshelgene på Renåvangen gis også familiemedlemmene mulighet til

sosialt samvær og til å se hva deres pårørende gjennomgår under institusjonsbehandlingen på Renåvangen.
Hele familien ser ut til å bli berørt, når ett medlem ruser seg. Samspillet i familien blir derfor

viktig når problemet skal løses. Mange familier ser ut til å organisere sin hverdag ut ifra

rusproblemet. Familien kan etter hvert bli fastlåst i sin måte å forholde seg til hverandre og problemet på. En tilnærming til løsning av fastlåste handlingsmønstre blir å se på samhandlingen mellom familiemedlemmene heller enn enkeltindividet.

Samhandlingsmønstre kan opprettholdes ved ulike forsøk på løsninger, for eksempel forsøk på å hindre misbrukeren i å få tak i rusmidler, betale rusgjeld, ulike forklaringer på misbruket

og lignende.
Lang og kronglete veg mot rusfrihet

Det er mulig å ta fatt når endringsviljen er der. Alle som kjenner feltet, vet hvor lang og kronglete veien mot rusfrihet kan være. Pårørende sliter ofte med å finne fotfestet i tilliten til at den avhengige skal forbli rusfri. En person som har gjennomført behandling kan få tilbake-

fall til rus, men pårørende kan også få tilbakefall til gamle mønstre; kontrollbehov, mistillit osv.. Et tilbakefall behøver ikke å være, og er sjelden, et totalt fall dit personen var før behandlingen startet. Når man først har bestemt seg for endring, slipper ikke tanken så lett taket. Et tilbakefall kan både begrenses og mestres og innebærer ofte viktig læring for personen/ familien som forsøker å løse problemene sine.
De fleste pårørende har i lang tid forsøkt å hjelpe sitt rusavhengige familiemedlem. De har kjent på avmaktsfølelse og motløshet vekslende med håp og tro på at det nytter. De har ofte

hatt heldøgnsbeskjeftigelse med å følge med i den rusavhengiges liv. Det er viktig at også

pårørende får brukt sin kunnskap og viten om rusavhengighet. De besitter en viktig kunnskap som fortjener å bli lyttet til. De har etter hvert fått god kjennskap til misbrukerens strategier og hvilke belastninger familie og omgivelser for øvrig har vært utsatt for. All kompetanse som familien besitter gjør dem til verdifulle aktører i å finne løsninger på sine egne problemer.

Dette blir viktig kunnskap for terapeuten som igjen må ta ansvar for å gjøre det terapeutiske arbeidet sammen med familien.
Systemtenkning, løsningsfokuserte og narrative tilnærminger

Rusmiddelfeltet har de senere årene orientert seg mot familieterapi som et viktig faglig og metodisk hjelpemiddel i rusbehandling. Systemtenkning, løsningsfokuserte og narrative tilnærminger bidrar til samskaping av alternative forståelser og bedre beskrivelser enn de fastlåste.

Jeg har også under familiesamtaler hørt historier hvor misbruket har ført til noen positive livserfaringer. Bildet av familiehistorien kan etter hvert bli mye mer nyansert enn den opprinnelige elendighetsbeskrivelsen. Det fortelles bl.a. om ressurser, samhold og mestringsstrategier i familien.
Det fortelles også i terapitimene om tunge belastninger. Vonde opplevelser, skyldfølelse, skam og bitterhet som har formørket tilværelsen. Pårørende forteller om en uforutsigbar tilværelse preget av konstant frykt for at misbrukeren skal dø ved ulykke eller overdose.

Spesielt for disse familiene er at de har vært utsatt for denne typen påkjenninger over lang tid.

Problemene fører også ofte til sosial isolasjon og fortielse. De har forsøkt å holde på en normalitet, mens det de egentlig gjorde var å til stadighet ha fokus på rusmiddelproblemene.

Rusmiddelbrukeren forteller på sin side om belastninger ved det å leve som rusavhengig, bl.a. skyldfølelse overfor de nærmeste, og følelsen av å være familiens syndebukk.

Familieterapifeltet er ikke opptatt av årsaksforhold og plassering av skyld, men frigjøring av

ressurser som allerede er der. Spørsmålet blir hvordan de skal frigjøres slik at den enkelte

eller hele familien kan bruke sine ressurser og utvikle dem videre på en positiv måte. Ved å

åpne opp for hverandres perspektiver kan man etter hvert tenke annerledes om det å være

familie, og å kunne gjøre noe med sine fastlåste familiemønstre.
Frivillig

Familieterapi er i sitt vesen basert på frivillighet. Det å tvinges inn i en familiebehandling får

et lite gunstig utfall. Hvis man ikke ser hensikten med å arbeide med samspillet og

relasjonene i egen familie, er det ingen grunn til denne typen behandling. Det er opp til den

enkelte beboer/familie om man ønsker familieterapi under oppholdet på Renåvangen.

Min erfaring så lang har vært at familieterapi er et ønsket tilbud både av beboerne og

familien for øvrig.
Familieklubb for pårørende

Programmet for familiehelgen består også av en pårørendeklubb, hvor alle besøkende møter

uten beboerne. Dette er tenkt å fungere som en selvhjelpsgruppe, hvor de pårørende får

muligheter til å utveksle erfaringer om det å leve med rusmiddelavhengighet. Klubben er

delvis bygd opp etter prinsippene for terapeutisk samfunn. Målet er å lindre eller lege de

plager og problemer medlemmene har. Et mål med klubben er også å utvikle et bedre forhold

til sine nærmeste og å stimulere til andre interesser og verdier enn det misbrukertilværelsen

hadde. Klubben blir et samfunn i den forstand at medlemmene får et gjensidig forhold til

hverandre, hvor de bearbeider erfaringer gjennom åpenhet og hjelper hverandre videre. Det er familieterapeut som har ansvaret for å lede møtet. Det som blir sagt under møtene forblir

innenfor klubbens egne grenser.

Muligheter for rask reinnleggelse etter utskriving

Som beskrevet under E-fasen tidligere praktiserer Renåvangen raske og ubyråkratiske reinntak i inntil tre uker for pasienter som har gjennomført behandling. Dette har vist seg virkningsfullt i forhold til pasienter for å forebygge tilbakefall eller å få kontroll over begynnende rusaktivitet.

Planlegging og gjennomføring av avslutning/utskriving

Planlegging og utskriving er en integrert del av fasearbeidet ved institusjonen, og er beskrevet under C- fasen ovenfor. Planen skal inneholde oversikt over økonomiske forhold både med hensyn til gjeld og framtidig livsopphold i form av ytelser fra NAV, egen inntekt eller annet. Videre skal bolig, sysselsetting og fritidsaktivitet være avklart både på kort og lengre sikt. Mest vanlig for pasienter ved Renåvangen har vært at de går inn i et arbeidstiltak gjennom NAV etter endt behandling.
Situasjoner/behov som kan medføre utskriving eller overføring til andre virksomheter Akutt behov for innleggelse i psykiatrien har forekommet. I hovedsak har Sykehuset Innlandet HF, Sanderud eller akuttavdeling i den region pasienten er hjemmehørende vært benyttet. Vanligvis tilbakeføres pasienten til Renåvangen. Ved behov for lengre psykiatrisk behandling, poliklinisk eller i institusjon, avklares dette i hvert enkelt tilfelle.

Pasienter eller ansvarsgruppe kan av ulike grunner definere annet behov for behandling. Eksempelvis mer individuelt tilrettelagt opplegg. I slike tilfeller legger Renåvangen tilrette for overføring i samarbeid med ansvarsgruppa.

Vold eller trusler om vold er ikke forenlig med behandling, og vil kunne føre til bortvisning for kortere eller lengre tid, avhengig av alvorlighetsgrad.

Gjentatte rusepisoder og innførsel av rusmidler kan føre til utvisning for en periode. Det samme kan gjentatte brudd på andre hovedregler som - stjeling eller annen kriminalitet, -ødeleggelse av eiendom, - illegale eller ulovlig anskaffede gjenstander som for eksempel

kniver eller andre våpen.

Brudd på disse hovedregler under institusjonsoppholdet er ikke tillatt, men det er ingen direkte sammenheng mellom enkeltstående episoder og eventuell utskriving. Slike episoder under oppholdet medfører reaksjoner i henhold til de virkemidler institusjonen vanligvis benytter, og blir gjenstand for terapeutisk intervensjon både på individuelt og på gruppenivå. Det fokuseres blant annet på alternative mestringsstrategier i slike situasjoner.